Historie

Blåenga 633 moh.

Minnes første tårn og hytte på Blåenga




Det første brannvakttårnet på Blåenga ble reist av lokale skogeiere (Våler Skogbrandselskap) i 1907. Dette ble erstattet av et nytt og større tårn i 1933, med økonomisk støtte av forsikringsselskapet Skogbrand. (Kilde: Digitalt museum/Norsk Skogmuseum)


av ELSE HANNA TENDØ (artikkelen har stått på trykk i Solungavisa redaksjonen@solungavisa.no )


Blåenga i Våler (633 moh.) er et mye besøkt utfartssted, både sommer og vinter. Nytt denne vinteren er at det lyser fra både tårnet og hytta, og i klarvær er dette godt synlig nede i bygda. Ståltårnet som står der nå, ble satt opp i 1951. Fra toppen av tårnet kan vi se bl.a. Trysilfjellet, langt inn i Sverige og til vestsida av Mjøsa. Hele anlegget, både tårnet og hytta, har nylig blitt restaurert.


Minnes gamlehytta


Ennå finnes det mange som minnes det forrige brannvakttårnet, som var laget av tre-stolper, og noen få husker det første. En av dem er Aud Hauge, født Julerud i 1922. Hun vokste opp i Rud krets i Våler. Somrene i barne- og ungdomsåra tilbrakte Aud på Julerudvollen i Rudsetergrenda. Hun forteller: 

– I ledige stunder var det stas å springe opp stien til Blåenga på besøk. Jeg minnes både den første hytta og det første tårnet. Hytta var ei lita tømmerkoie. Innboet var ei seng, et bord, et par krakker, et skap og en vedovn. Spennende var det da den nye bolighytta kom opp! Den ble større enn den gamle – og veldig fin og flott, syntes vi.


Det eldste brannvakttårnet


Aud minnes også det eldste tårnet, det som ble satt opp i 1907:

– Gamletårnet var skranglet. «Vær forsiktig!» sa brannvakta til oss da vi klatret opp. Vi ungene følte at vi fikk tårnet til å vaie da vi beveget oss i det. Dette tre-tårnet var støttet opp med stokker nederst, og den skrøpelige hytta på toppen var bøtt flere steder. 

Da det nye tårnet kom opp (i 1933), syntes vi at det ble mye staseligere enn det gamle. Det nye ble høyere og bredere, og med mye finere utkikkshytte på toppen. Tårnet var festet til bakken med barduner.


Brannvaktene


– Den første brannvakta jeg minnes på Blåenga, het Harald Kvernbakken. Han hadde hatt tuberkulose, og brannvaktjobben høyt til topps, passet godt for ham og pusten hans. Harald var en trivelig kar, og vi «aierte» mye med ham.

Neste vakt het også Harald, etternavnet var Hagen. Han hadde med seg kona Inga og to sønner. Familien hadde to kuer der, som Inga melket. Hun serverte kaffe, melk og kaker til oss når vi kom på besøk.

Brannvakta skulle være på jobb oppe i tårnet det meste av dagen. I utkikkshytta var det både kikkert og kart, og vinduer i alle fire retningene. Inga brakte ofte mat dit opp til Harald. Hun var lett på foten, minnes Aud.

Den siste brannvakta på Blåenga het Gunvald Kvernbakken. Han var nevø til Harald Kvernbakken. Brannvaktordningen på Blåenga ble avsluttet midt i 1970-åra.


Ivrig fotograf


Småjenta Aud spinket og sparte til fotografiapparat. Det ble innkjøpt hovedsakelig for penger som hun tjente på potetplukking. Tolvåringen trosset dem som sa: «Ikke kast bort penga dine på slikt!» Hun tok toget til Elverum og kjøpte seg kamera – for å kunne bevare gode minner fra livet i Rudsetra.

En sommersøndag i 1935 fikk den unge seterbudeia besøk av fire ungdommer som gjerne ville ha henne og kameraet med på tur opp stien til Blåenga, der Aud fotograferte dem



Aud fotograferte: Foran står hennes søskenbarn Magnhild Kvernmoen fra Våler (ikledd kjole på skogstur) og Kåre Damhaugen fra Gjesåsen. Bak ham står Even Hammersborg fra Våler og Else Damhaug Hammersborg. Vi ser også tårnet, som da kun var to år gammelt, og litt av den nye bolighytta. En telemarkskalv er også med på bildet.

Copyright © Solgløtt Webdesign 2016