Minner fra Blåenga

Blåenga 633 moh.

Minner fra Blåenga


Stiene til brannvakthytta på toppen av Blåenga (633 moh) i Våler, holdes oppe av turgåere, og det går skiløyper hit vinterstid fra Gjerdrumsætra og Svennebysætra via Rudsætra. Da Kåre (75) og Arvid (73) Midtsundstad fra Våler var 14 og 12 år gamle, hadde de sommerjobb i tilknytning til brannvakta.



Av Else Hanna Tendø (artikkelen sto på trykk i avisa Glåmdalen i 2008) red@glomdalen.no



Lang tradisjon

De forteller at Harald Kvernbakken var vakt her i ca. 1930. Før krigen bodde Harald Hagen med familie på Blåenga om somrene. Kona Inga sprang ofte opp trappa med mat til ektemannen, som holdt til mye i ei lita trehytte med brisk øverst i branntårnet.

Ola Mågerud var brannvakt under krigen. Da var det ikke lov å ha offentlige sammenkomster. Men turer til Blåenga kunne ikke nektes, og det var reine folkevandringa hit opp. Da Ola ble eldre, ble han i blant avløst av Åge Schei, sønn til klokker Schei i Våler. En dag kom ikke Åge som avtalt. Ola gikk for å se etter ham, og fant Åge død nede i bratta.

Den siste som var brannvakt her fram til midten av 1970-åra, var Gunvald Kvernbakken. På den tida hadde også Rud vel søndagsservering i Blåeng-hytta vinterstid. Et populært tiltak for skigåere.

 

Sommerjobb

Hvis det var regnværsperiode, kunne brannvakta ta seg en tur hjem. Det ble det lite av i tørkesommeren 1947. Broren Kristian Mågerud kjørte opp utstyr og hermetikk for Ola med hest og sleip ved sesongstart. Naboguttene Kåre og Arvid sørget for påfyll av proviant.

- Hver lørdag var vi hos Oles søster Maria Haga på Søndre Mågerud og hentet melkespann, hjemmebakt brød, smør, pålegg, Glåmdalen og Aftenposten. Vi kastet oss over sportsreferatene i sistnevnte, som var fyldigere enn i lokalavisen, humrer brødrene som fikk fem kroner på deling som betaling for hver tur.

Ola sto og vinket dem blidt i møte da de kom. Han hadde vært i Amerika fra 1912 til 1920, og hadde mye spennende å berette. Det var som et eventyr for guttene, og de hadde mye skøy med ham. Ola hadde slåss både med og mot gangsterne i Chicago, sa han, og var ikke redd for å være på Blåenga alene.

- Vi likte å være med oppe i tårnet. Der var det kikkert og kart. Ola fulgte med i alle retninger. Han kunne navn på de fleste steder, og visste hvem som hadde telefon i nærheten. En dag så Ola sju branner samtidig etter lynnedslag. Hvis ikke tordenværet hadde blitt etterfulgt av kraftig regn, ville hele Vestmarka blitt brannherjet, forteller Kåre.

I ca. 1950 ble det gamle tretårnet erstattet av nytt metalltårn. Derfra kan en se blant annet til vestsida av Mjøsa, Trysilfjellet og langt inn i Sverige.

- Vi kan også se Busvoldsætra i Romedal. Der var farmora vår, Lina, budeie som ungjente. Bestefar Karl fra Våler var på hesteleiting i området, og slik ble de kjent med hverandre, røper Arvid. Da han og Kåre var smågutter, var det fremdeles liv på flere setrer. De minnes blant annet at Dagny Holterud gikk gamle Rudsætervegen med kuene når hun skulle til Rudsætra.


Telefon

- Nesten daglig hadde Ola telefonkontakt med brannvakta på Orrkjølen, som ligger i grenseområdet mellom Nord-Odal, Romedal, Hof og Våler, samt med kollegaen på Flotta, som Ola kalte for Flottbergsgubben. De avtalte hvert år at de skulle treffes på Gråberg under neste Grundsetmart´n. Men vi tviler på om det ble noe av, smiler karene.

En mandag morgen i august 1951 gikk Kåre og faren Jørgen langs Rudsætervegen til tømmerhugging ved Svennebysætra. De været vond lukt ved Hesteskotjernet og fikk øye på seks døde hester. Lynet hadde gått inn i bakenden på den ene, gått gjennom alle og ut av hodet på den siste – og pløyd opp marka.

- På den ene bjølla sto navnet Bjørn Stensby. Jeg gikk opp til Ola på Blåenga og sa i fra, og han skulle ringe Bjørn. I uvær samler hester seg gjerne slik i tett flokk og trekker oppover i terrenget, forklarer Kåre.

- Etter opptaksprøve ved lærerskolen i 1952, var jeg innom Ola her på Blåenga og lånte telefonen, og fikk bekreftet at jeg hadde kommet inn, forteller Arvid.


Kjært turmål

- Brannvakta sa at han i blant hørte mora vår, Nora, lokke så fint nede på Kattskjæret. Når det var sopptid, gikk ofte Vengås, Litago og flere kuer langt av gårde, og måtte lokkes hjem om kvelden, minnes brødrene.

Langs stien til Blåenga husker de mange navn på rams: Brenningen, Bukkebakken, Kattskjæret, Siringsbekken, Firerkoia, Gampekleiva, Storstokken, Kvilesteinen ved tjernet Smørøyet, Blåengtjenna og Langtjenna. Disse navnene bør ikke gå i glemmeboka! Et ønske hos flere er at denne gamle stien kunne ryddes på nytt med skilting.

Det er værhardt på Blåenga, og hytta trenger vedlikehold. Mange håper at det lar seg ordne, for den er et kjært turmål. Nede ved nærmeste parkeringsplass står midlertidig et uthus og venter på ny tilværelse oppe ved Blåeng-hytta.





Copyright © Solgløtt Webdesign 2016